Complianceteateret

Dagens Næringsliv gjorde for kort tid siden en avsløring som sjokkerte norsk offentlighet. Det statskontrollerte oljeselskapet Statoil, kilden til og forvalteren av en stor del av vår felles formue, hadde investert i risikable prosjekter med stor korrupsjonsrisiko, i grumsete aserbajdsjanske farvann.

Kanskje enda mer sjokkerende var hvordan selskapet internt hadde håndtert omstendighetene rundt investeringen. Selskapets juridiske direktør og compliance-ansvarlige, Hans Henrik Klouman, hadde gjort jobben sin, og advart om at man tok for høy risiko i korrupsjonsutsatte jurisdiksjoner. Men i stedet for å få påskjønnelser for å gjøre jobben sin skikkelig, ble han offer for en Kafka-lignende granskning, og fjernet.

For bare noen tiår siden var «compliance» et engelsk fremmedord i Norge. Med tiden har imidlertid næringslivet blitt enda mer internasjonalisert og vestlige selskaper oppdaget muligheter til å tjene penger i lugubre stater. Samtidig, og ikke uten sammenheng, har selskapene blitt møtt med stadig strengere myndighetskrav i kjølvannet av korrupsjons- og hvitvaskingsskandaler, og i jakten på å tjene mer penger utfordres stadig etikkens og miljøets tålegrenser, med tilhørende omdømmerisiko.

Dette har ført til utbyggingen av compliance-kompetanse i alle større virksomheter med respekt for seg selv. På samme måte som at Sivilombudsmannen skal passe på at staten ikke gjør urett, er forutsetningen at den compliance-ansvarlige skal passe på at store selskaper ikke strekker lovens og etikkens grenser for mye i jakten på profitt.

Compliance-programmer har med tiden gått fra å være utelukkende et bolverk mot omdømmemessige og økonomiske tap, til å bli en forutsetning for å kunne drive forretninger. Aktører som Oljefondet og fond med ESG (Environmental and social governance)-krav krever at selskapene tar samfunnsansvar for at de skal investere i dem. Dette er forbrukermakt i finansmarkedet på høyt nivå.

So far, so good.

Problemet er at ingen, med mindre man er et advokatfirma som selger compliance-rådgivning, tjener penger på compliance. Faktisk kan man ofte tjene mye mer penger om man innad legger compliance-kriteriene sine til side, samtidig som man utad skaper et inntrykk av å være et ansvarlig og etisk selskap. Én ting er risikoen for at en transaksjon rettslig er å anse som korrupsjon, en annen ting er risikoen for at det avdekkes - som kan tallfestes som langt lavere.

Den som har et minimum av innsikt i forretningsverdenen, skjønner at å legge vekt på compliance og etisk opptreden innad, er mye mindre verdifullt enn å legge vekt på den utad. For selskapets inntjening er den et potensielt hår i suppen.

Antakelig forsto Hans Henrik Klouman compliance-rollen slik enhver etisk bevisst compliance-ansvarlig (selvsagt) ville gjort: Å opptre etisk riktig betyr nettopp å vektlegge det man sier utad at man vektlegger, minst like mye i de interne beslutningene. Hvis ikke, er det både uetisk, og en risiko for bedriften. 

Om Equinor-ledelsen reelt var uenige, eller var enige i prinsipp, men ble for fristet av aserbajdsjanske milliarder, vet vi ikke. 

Hva bør vi så lære av denne saken? 

Som den slovenske filosofen Slavoj Žižek har uttalt, er vi mennesker mer opptatte av hva vi uttrykker om hvem vi er overfor andre mennesker, enn hva vi dypest sett selv er, utenfor andres søkelys. Mens den katolske kirken har tillatt hundrevis av prester som er mistenkt for pedofili å fortsette som prester, ble den polske vatikanpresten Krzysztof Charamsa sparket på dagen da han åpent fortalte om å være (ikke-praktiserende) homofil.

Slik er det også for bedrifter. Å være etisk uten at andre vet om det, er verdiløst, mens å få andre til å tro at man er etisk, uten at det nødvendigvis stemmer helt med virkeligheten, er verdifullt. På samme måte som en på sosiale medier viser de perfekte, oppstilte øyeblikkene i livet, pynter store selskaper bruden med compliance-programmer som får selskapet til å høres ut som at mor Teresas ånd sprer seg i styrerommet, og høster anerkjennelse hos investorer, kunder og samarbeidspartnere. Compliance-funksjonen blir som en kommunikasjonsstrategi.

Mennesker som prøver å være ekte, enten det er på sosiale medier, på jobben eller andre steder, møter ofte delte meninger. Noen lar seg inspirere og setter pris på klimaet de skaper. Andre reagerer dårlig - kanskje fordi slike holdninger - om de vinner aksept - gjør at man selv til slutt må endre på egen atferd og ikke lenger komfortabelt kan gjemme det man synes er ubehagelig, i frykt for andres reaksjonsmønster. For å bruke psykologisk terminologi, oppstår det en kognitiv dissonans.

Derfor er det mest behagelige, og kanskje også forståelige, at compliance blir redusert til et teater. En god compliance-ansvarlig i et norsk foretak i dag må derfor ha forståelse for at rollen handler minst vel så mye om kommunikasjon utad - teater om man vil - enn internrevisjon og konsernstyring der man konfronterer ledelsen med ubehagelige sannheter.

Men det er ikke slik en compliance-ansvarlig skal jobbe, iallfall i en ideell verden.

Hans-Henrik Klouman virker å ha vært av den siste typen - en prinsippfast mann som var genuint opptatt av etikk.

Han aksepterte ikke at compliance var et teater.

Det ble hans bane.