Advokatbransjen - en syk bransje

I slutten av januar slo en bombe ned i norsk advokatbransje: To av de aller største advokatfirmaene i landet, Wiersholm og Thommessen, var under etterforskning av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, for å ha utgitt advokatfullmektiger for å være «ekte» advokater. Advokatene i styret i Wiersholm fikk en advarsel av Tilsynsrådets styre - den strengeste disiplinærreaksjonen en advokat kan motta.

Advokatfirmaet skal prise seg lykkelig over å «kun» ha sluppet med en advarsel for den ulovlige tittelbruken. Etter straffeloven § 167 er å utgi seg for å være advokat uten å være det, straffbart med fengsel inntil 6 måneder. Tilsynsrådet antyder også at tittelbruken har hatt økonomisk motivasjon: 

«Selskapet får en annen posisjon i Norge og internasjonalt som følge av at det fremstår som et større advokatfirma enn det faktisk er. Tittelen er også benyttet ved fremleggelse av tilbud til potensielle klienter, og har i den forbindelse etter det opplyste vært knyttet opp mot intervaller for timepris», skriver de i avgjørelsen.

At toppadvokatfirmaer kan ha forledet sine klienter til å betale mer i tro om at de har gjort det for personer med titler de egentlig ikke har, er sjokkerende, og reiser spørsmål om ikke også bedrageribestemmelsen i straffeloven er overtrådt.

Hvordan har så de «beste» advokatene i landet (iallfall basert på Finansavisens lønnsstatistikk og rangeringer) endt opp med å systematisk bryte loven på potensielt straffbar måte i egne rekker? Når man graver i det, kommer ubehagelige sannheter og sykdomstegn til syne. Strukturelle forhold som de fleste vet om, men ingen sier fra om.

Historien starter på 1980- og starten av 1990-tallet. Advokatfirmaene var små, og hadde man et tosifret antall advokater, var man automatisk blant de aller største. Antallet advokatfullmektiger var langt lavere enn antallet partnere. Fullmektigordningen ble praktisert i tråd med intensjonene: En opplæringsstilling for å rekruttere nye medlemmer til partnerskapet, og man rekrutterte ikke flere fullmektiger enn at de trygt kunne få god oppfølging og oppfylle kravene til advokatbevilling på «vanlig» tid. Med en gang man fikk bevillingen, tok det sjelden mer enn et år eller tre før man ble tatt opp i partnerskapet - omtrent som et legekontor eller ethvert annet kontorfellesskap.

Utover 90-tallet oppdaget imidlertid datidens største advokatfirmaer, med partnere som hadde vokst opp i 80-tallets nyliberalisme, at det var mye penger å hente på å gjøre som i de største advokatfirmaene i New York og London: Ansette et stort antall advokatfullmektiger, og få advokatene til å jobbe som ansatte i mange år, og da igjen kun ta opp noen veldig få av dem som partnere. Med en hær av ung, ambisiøs og ansatt arbeidskraft steg oppdragsmengdene som aldri før, og inntjeningen til partnerne som begynte å trekke stigen som forrige generasjon hadde gitt dem opp etter seg, vokste enormt. 

Resultatet for advokatbransjen ser vi tydelig i 2022: Flere firmaer med milliardinntekter, 31 partnere med årslønn over svimlende 20 millioner, og 167 over nesten like svimlende 10 millioner. En nyutdannet advokatfullmektig har i de største firmaene en grunnlønn på 600.000, og en såkalt «fast advokat» en lønn på rundt 850.000 - henholdsvis 33 og 23 ganger mindre enn partneren med lønn på 20 millioner. 

De ansatte fullmektigene og advokatene jobber knallhardt, ofte sene kvelder, helger og til og med netter for å vise seg verdig for partnerne til opprykk til «senioradvokat» - eller «managing associate» på norsk. Kom man seg dit, var det et klart tegn på at partnerskap og del i overskuddet de ansatte produserer var innen rekkevidde. De siste årene har imidlertid firmaene lagt inn enda et hinder på veien for å trekke stigen til fullt partnerskap enda litt mer opp etter seg. «Non-equity partner» - partner bare i navnet, men uten eierandel og utbytte, også kalt det intetsigende «specialist counsel» eller det norske «assosiert partner». Her forventes svært dyktige og hardtarbeidende advokater å jobbe som om man er en «ekte» partner, til timepriser tett opp til like, samtidig som de «ekte» partnerne sitter igjen med utbyttet av arbeidet deres. Dette er også inspirert av amerikansk advokatbransje, og ligner på det man har gjort med «fast advokat» og «senior associate». Å kalle noen «assosiert partner» er imidlertid fullt lov. «Partner» er ikke en beskyttet tittel.

Resultatet er en bransje med et ekstremt stressnivå: Studie etter studie viser at advokaters psykiske og fysiske helse tar skade av arbeidet, og rusbruk er mer utbredt enn i gjennomsnittet av samfunnet.

Men så: Hvordan henger advokatfirmaenes misbruk av titler sammen med dette? Jo - da advokatfirmaene ble hierarkiske, pyramideformede selskaper, kunne man ikke lenger praktisere advokatfullmektigordningen slik den var tiltenkt. Før fikk man tett opplæring og mentorering av partnerne (målet var jo at fullmektigene snart skulle bli en av dem) og oppfylte alle kravene for advokatbevilling, derunder å ha prosedert et visst antall rettssaker. Vendingen til å se på advokatfullmektigene som arbeidskraft som prøver å kjempe seg gjennom stadig trangere nåløyer, har gjort at man ansetter langt flere enn man har kapasitet til å gi personlig oppfølging og opplæring i advokathåndverket, og ikke minst rettssaker til. Man får derfor i de store firmaene ikke advokatbevilling før typisk etter 3-6 år. I stedet jobber man ofte i store team som underleverandører i det mest lukrative av alt advokatarbeid: Med formaliteter og papirer ingen leser i forbindelse med store transaksjoner. For slike oppdrag kan firmaene dra inn et tosifret millionbeløp per oppdrag - som partnerne putter i lomma, mens de ansatte advokatene og fullmektigene gjør det nødvendige grovarbeidet for en forholdsmessig svært liten del av kaken. Problemet med at fullmektigene på grunn av denne arbeidsformen er fullmektiger mye lenger enn forutsetningen med ordningen er, er det advokatfirmaene på kreativt vis har forsøkt å løse gjennom såkalt «internt opprykk» til titler som «fast advokat». Det er dette tilsynsmyndighetene har reagert på. Firmaenes svar har vært å gå over til utelukkende engelske titler. Et hull i regelverket gjør at man kan kalle de tidligere "faste advokatene" for "senior associate", uten at de nødvendigvis har advokatbevilling.

Hvorfor velger så unge, nyutdannede jurister disse jobbene, med mye repetitivt arbeid med liten betydning i det store bildet, mange lange og harde dager med ekstremt arbeidspress før man kanskje får advokatbevilling, enormt trange nåløyer for å lykkes, og svært dårlig betalt om man sammenligner med partnernes mangemillioninntekter?

Gjennom aggressiv markedsføring allerede fra den første dagen på fadderuken på jusstudiet blir studentene fortalt om det glamorøse og godt betalte advokatlivet man kan leve - bare man får gode nok karakterer. Blant studenter som får toppkarakterene, står firmaenes traineeopphold og andre arrangementer, blant annet middager, faglige og sosiale arrangementer høyt i kurs. Her, og på studentenes arbeidslivsdager får de håpefulle advokatspirene et striglet bilde av advokatfirmaene, med partnere som lokker med spennende saker og mye ansvar, mens nyansatte advokatfullmektiger mingler anstrengt og forteller om hvor godt de trives i jobben, ofte med et halvhjertet smil. Mange av de unge, ambisiøse og lett påvirkelige studentene lar seg fenge, og legger et enormt press på seg selv i en opplevd konkurranse om de beste karakterene og jobbene. De sier de motiveres av å «kunne jobbe med de beste», «de største sakene», «godt sosialt miljø» og «god oppfølging». Mange av de som mener det oppriktig, er neppe klar over at realitetene typisk er svært lange dager, lite intellektuelt stimulerende arbeid, typisk 4-5 ansatte jurister per partner som det ikke er tid til å følge opp personlig, og et etter hvert konkurransepreget miljø de ansatte i mellom om de høyere stillingene. Mange, om ikke de fleste, motiveres nok av muligheten for å tjene store penger og prestisjen de store firmaene tilfører CVen, selv om de ikke sier det høyt. Hvor reflektert forhold de har til det enorme arbeidspresset og stresset de påføres, og hvor små sjansene er for å oppnå den forjettede tosifrede millioninntekten, er mye mindre klart.

Den senere tiden har det blitt et stort fokus i bransjen på mangfold og rekruttering av kvinner til partnerskapene. Men dette skjedde ikke før flere av de største innkjøperne, med DNB som førende kraft, brukte sin makt: Man valgte bort advokatfirmaer som ikke tok rekruttering av kvinner og minoriteter på alvor. Da firmaene innså at man kunne tape penger, begynte de i all hovedsak hvite mennene å åpne partnerskapene for kvinner. Mens noen få heldige nå slipper inn, er det hundrevis som har falt av før dem, og fortsatt faller av på veien der man skal vise seg verdig til partnerskap. Det skal et supermenneske av en annen verden til for å forene arbeidet som skal til med et familieliv, så lenge man ikke har en livspartner med et lavere ambisjonsnivå - eller en au pair. Full foreldrepermisjon er fortsatt noe svært få advokater tar - det er viktigere å ikke tillate seg at klienten går til en konkurrent, enn å bruke hele sin tid på den viktigste tiden i sitt nyfødte barns liv.

Nesten provoserende nok kan man nå likevel se enkelte av de få kvinnelige partnerne, som skal rekruttere en ny generasjon unge jurister hvis arbeid de kan tjene penger på, fortelle om at å være partner er fullt forenelig med å være småbarnsmor. Ja, selvsagt er det enklere når man selv bestemmer tidspunktene for møter, og kan delegere arbeid til sine ansatte. Problemet er veien dit, der man ikke på langt nær har samme fleksibilitet som man har som partner.

Advokatbransjen viser med andre ord stadig sterkere sykdomstegn. Likevel blir partnerne som nå tjener 20 millioner i året neppe fornøyde med det - de skal omsette for, og tjene enda mer neste år igjen. Den enkleste måten å vokse enda mer på, er å ha flere ansatte advokater og fullmektiger som jobber enda mer, mens partnerne får mer av pengene.

Den eneste måten å kurere denne grådighetsssykdommen på, er å gjøre advokatbransjen mer rettferdig og menneskelig. Flere av de svært dyktige advokatene må få ta del i overskuddet de skaper, slik praksis var frem til starten av 1990-tallet, og det må bli rom for å faktisk kunne kombinere jobben med et familieliv og fritid. Det krever at dagens partnere kan leve med å «bare» tjene 15 millioner i steder for 20, og 10 i stedet for 15. Det er partnerne som bestemmer selv om sykdommen kan helbredes eller ikke. Spørsmålet er om grådighetskulturen er for sterk til at dette er realistisk. Jeg er redd svaret er ja, noe som bare bekrefter diagnosen.